Sommerisen forsvinner

Hvorfor?

Havisen forsvinner blant annet som en konsekvens av at havet og klimaet blir varmere, og det er når isen forsvinner og det blir åpent hav at temperaturøkninga i Arktis virkelig skyter fart. Åpent hav og land absorberer mye solenergi og varmes hurtig opp. Oppvarmingen bidrar til at det blir mindre og mindre snø og is, og det absorberes stadig mer energi. Oppvarmingen er en selvforsterkende effekt, og den går hurtigere og hurtigere etter hvert som isen smelter bort. Nettopp dette er en av grunnene til at Arktis nå varmes mye hurtigere opp enn resten av verden.

En flokk krykkjer bader i en smeltevanndam som har dannet seg i sjøisen. Fuglene søker ofte næring i flokk, og maten hentes i havoverflaten eller like under. Krykkja søker også næring i isfylte farvann og i oppvelling-soner foran isbreer, hvor ferskt smeltevann møter saltvann. Illustrasjon: Andrea Taurisano, NP. Fra 1970-tallet og fram til i dag har satellitter blitt brukt til å overvåke isutbredelsen i Arktis. Vi har derfor fått et mye mer detaljert bilde av den årlige isutbredelsen, og slik er det at det med sikkerhet kan sies at det har skjedd store forandringer de siste årene. Men det er ikke bare utbredelsen som har endret seg, også istypen har forandret seg og istykkelsen har blitt mindre i løpet av de siste årene.

På bakgrunn av de endringene som allerede har skjedd, bruker forskerne klimamodeller til å forutsi hva som kommer til å skje. Resultatene viser at Arktis kan være isfritt på sommeren mellom 2070 og 2100 – altså om ca. 60 til 90 år, men på bakgrunn av den hurtige issmeltinga som er observert de siste årene tror noen forskere nå at Polhavet kan være isfritt lenge før.

En annen faktor som bidrar til issmeltinga er sot. Sotpartikler frigis til luft når for eksempel fossile brennstoffer eller biomasse ikke blir fullstendig forbrent. Sotpartiklene følger luftstrømmene til Arktis der de lander på isen. Den hvite snøen reflekterer det meste av solstrålene, men når den blir mørkere av sotpartiklene absorberer den mer varmestråler, og smelter derfor hurtigere også fra oversiden. 

Visste du at... Åpninger i sjøisen som er større enn 10 km² kalles polynya. Dette er et russisk ord som har blitt ”adoptert” i norsk og engelsk språk fordi det ikke fantes dekkende ord på disse språkene.
En polynya kan dannes av at vind og havstrømmer driver isen av gårde slik at området ikke får ro til å fryse til, eller de kan også dannes av varmt vann som strømmer opp fra dypet slik at overflatevannet aldri når frysepunket.
 

Hva skjer?

Havisen er veldig viktig for livet i Arktis, men også for det fysiske miljøet. Havis er dannet av frossent havvann. Når isen fryser skilles saltet ut gjennom kanaler – og selve isen består nesten bare av ferskvann. I løpet av vinteren legger det seg snø på isen, og det dannes et stort reservoar av frosset ferskvann. Når den ferske isen smelter danner det lettere ferskvannet et lokk som legger seg oppå det tyngre saltvannet. Dette ferskvannet kan i likhet med ferskvann fra breer og elver føre til at havsirkulasjonen forandres, og dersom ekstrem smelting skulle forekomme, føre til forandringer i havstrømmene.

Havisen har en viktig betydning for de fleste organismene i Arktis. Planktonproduksjonen er spesielt kraftig i iskantsonen og påvirker alt liv i området. Mindre havis kan gi et større potensial for plankton som lever i de frie vannmassene. Men det er biokjemiske forskjeller mellom isalgene og planktonet i åpent hav – isalger har et høyere innhold av flerumettede fettsyrer og disse er viktige for organismene som lever av isalger. En omlegging av kostholdet vil derfor kunne gi mindre energiutbytte og nedsatt evne til overlevelse, vekst og reproduksjon – og en nedsatt evne til overlevelse vil forplante seg oppover gjennom næringskjeden, og kan bidra til at fiske-, fugle- og pattedyrbestander berøres. 

Næringsgrunnlaget for en landfast isbjørn er relativt magert. Av og til kan man høre historier om isbjørner som på sommeren har spist snøscooterseter, gjort innbrudd i hytter eller i verste fall angrepet mennesker - enten av nyskjerrighet eller av sult. Sultne isbjørner er ofte farlige bjørner. Etter en sommer på land var denne bjørnen er tydelig avmagret. Men den hadde ikke gitt opp, og ble svært nærgående overfor forskere som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Illustrasjon: Kit Kovacs, NP. Men det er for de store pattedyrene at nedsmeltinga av havisen kan bli katastrofal. Det er på havisen de finner sin mat, føder sine unger og finner hvileplasser. Ringselen er spesielt avhengig av isen, og da spesielt landfast is for å kunne opprettholde sitt levesett. Den føder ungene i huler som den graver ut i snøen over pustehullene sine. Ungene veier bare 3-4 kilo ved fødselen og uten den beskyttelsen som ishula gir, blir mange unger offer for predatorer som isbjørn, fjellrev og polarmåke.

Når de skal føde holder de fleste ringselene til i fjordene rundt Svalbard, på fastis som henger fast i land eller isbreer. Den er den eneste selarten som graver ut pustehull i isen, og har derfor tilgang til store områder under isen som andre pattedyr ikke kan nå. Dersom isen forsvinner må den konkurrere med de andre artene om leveområder og mat, og uten is vil ungedødeligheten øke dramatisk.

Isbjørnen har blitt selve symbolarten på klimaforandringene i Arktis, og det er ikke uten grunn. Den lever hele livet i isen og har ringsel øverst på spiseseddelen, og når ringselen får problemer, får isbjørnen det også. Isbjørnen følger helst iskanten nordover om sommeren. Her finner den mat nok til å overleve en lang vinter når mattilgangen er liten. Bjørner som blir landfaste om sommeren finner lite mat på land, og de må vente til høsten når isen legger seg for å bunkre opp reserver til vinteren. For eksempel trenger ei isbjørnbinne å legge på seg omtrent 200 kilo i løpet av sommersesongen for å overleve høsten og vinteren i hi med ungene sine. Drektige binner legger seg i hi om høsten, de føder rundt nyttår og blir ved hiet til mars/april før de forlater området og begir seg ut på matleiting. Siden ungene er små og ikke kan bevege seg over store avstander, jakter binner med unger på sommerisen rundt Svalbard, men ettersom isen forsvinner tidligere i sesongen blir binna og ungene henvist til et magert liv på land. Når is-sesongen hvert år blir kortere blir ”feitesesongen” for dyra også kortere, og noen få ukers forskjell kan utgjøre flere titalls kilo.

Ismåken er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 8-15 000 par, hvorav 80 % antas å hekke i Russland. Det foreligger ikke noe sikkert estimat bare for svalbardbestanden, men antall hekkende par ligger antageligvis mellom 200 og 750 par. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter i kroppen. Illustrasjon: Cecilie Miljeteig, NP. Også noen fugler er svært isavhengige, som ismåken. Den oppholder seg i isfylte farvann hele året og lever av småfisk og dyreplankton. Men den er også en åtseleter og spiser gjerne opp det isbjørnen ikke klarer. Ismåken finnes i de arktiske deler av Canada og Russland, Grønland og Svalbard. I Canada har arten gått tilbake med over 80 % siden midten av 1980-tallet. Mulige forklaringer er endret og redusert isutbredelse, høye nivåer av miljøgifter og ulovlig jakt. Forskere ved Norsk Polarinstitutt har funnet at bestanden i Russland og Svalbard er mindre enn antatt, og at arten har høye nivåer av miljøgifter. De fant ut at egg som inneholdt mye av miljøgiften DDE hadde tynnere eggeskall enn egg med lave verdier.

Visste du at... Målinger viser at den gjennomsnittlige utbredelsen av havis siden 1978 har blitt redusert med 8 %, eller 1 million km². Det tilsvarer et område nesten på størrelse med Norge, Sverige og Finland til sammen. Havisen minker ikke bare i størrelse men også i tykkelse. Ved øya Hopen på Svalbard, har isen blitt 40 cm tynnere i løpet av de siste 40 år, og den er nå under 1 meter tykk om sommeren, iflg. Norsk Polarinstitutt.