Søppel og miljøgifter – en ny utfordring

Hvorfor?

Den menneskelige teknologien har kommet til Arktis AS, og det er ikke spesielt positivt for naturmiljøet. I stedet for nyttige ting sender vi nordover alt vi ikke vil ha – søppel, tungmetaller og andre miljøgifter.

Mange hav- og luftstrømmer beveger seg fra sør og opp mot Arktis. Disse strømmene fører dessverre ikke bare med seg ren luft og rent vann, men også søppel og giftstoffer fra utslipp lenger sør. I tillegg til at det ikke er spesielt vakkert, utgjør søppelet også en trussel for dyrelivet i området, og hvert år dør flere titalls rein fordi de setter seg fast i garnrester. På grunn av de lave temperaturene brytes søppelet sakte ned og blir liggende til det fjernes fysisk. Plastmateriale brytes opp i mindre og mindre biter til de kan tas opp av mikroorganismer som lever i fjæresonen. Virkningen av plastmaterialet i disse organismene er dårlig kjent.

Hvert år arrangerer Sysselmannen på Svalbard en strandopprydning for å fjerne noe av søppelet som driver i land der. Mesteparten stammer fra fiskeflåten, og i 2006 ble det fjernet hele 100 tonn søppel fra bare 33 kilometer strandlinje. Illustrasjon: NP. Men søppelet på strendene representerer bare den forurensinga vi kan se, i tillegg kommer også miljøgiftene som ikke kan registreres med det blotte øyet, men som utgjør en enda større fare for Arktis AS enn det søppelet gjør. Miljøgifter er kjemikalier eller tungmetaller som produseres eller oppkonsentreres på grunn av menneskelig aktivitet. Flere av disse stoffene er lite nedbrytbare i naturen, men de er ofte lett fettløselige slik at de lagres i dyrets fettreserver. Det betyr at de kan tas opp av små og store organismer, og mengden miljøgifter øker i en enkelt organisme etter hvert som den vokser, men øker også oppover i næringskjeden fordi ett stort dyr må spise mange små dyr som hver inneholder noe miljøgift.

Tungmetaller er naturlig forekommende grunnstoffer i naturen, men de oppkonsentreres av menneskelig virksomhet. Det finnes mest av tungmetallene kvikksølv og kadmium i arktiske systemer. Dette er et viktig miljøproblem. Bly var tidligere en stor miljøtrussel, men siden 1980-årene har blyutslippene til naturen blitt betydelig redusert, og målinger viser at blykonsentrasjonene i dyr og planter har gått ned de siste årene. Slik ser vi at forskernes anstrengelser for å dokumentere skadelige stoffer og politikernes vilje til å fatte internasjonale vedtak fører fram.

Vi mennesker lager flere typer stoffer som ikke er vanlig forekommende i naturen, og som virker som miljøgifter når de slippes ut i naturen. Et samleuttrykk for noen av dem er POP (tungt nedbrytbare organiske stoffer, på engelsk: persistent organic pollutants = POPs). POP-ene kan deles inn i tre grupper: insektmidler, industrikjemikalier og uønskede biprodukter fra industrien.

Polyklorerte bifenyler (PCB) inngår i gruppen av POP-forbindelser og er en av de farligste gruppene av miljøgifter vi kjenner til. I 1980 ble ny bruk av PCB forbudt i Norge, men utslipp til naturen skjer fremdeles via lekkasje fra kasserte produkter, fra forurenset grunn og i forbindelse med restaureringsarbeider. Også for PCB ser vi at etter at det ble internasjonal enighet om forbud, har nivåene i dyra gått ned. Men løpet av de siste par årene har forskerne igjen registrert at nedgangen av PCB har stagnert eller er på tur opp igjen. Årsaken til dette er ikke helt klarlagt, men det er sannsynlig at dette kan være et resultat av større påvirkning fra sørlige vinder som med større kraft og over et lengre tidsrom fører mer PCB med seg til Svalbardområdet. 

Bromerte flammehemmere er en annen gruppe stoffer med uheldig virkning på livet i Arktis. Dette er organiske stoffer som alle inneholder brom som virker brannhemmende, og som derfor brukes i TV-apparater, datamaskiner, bilinteriør og møbler. De er lite nedbrytbare i naturen og konsentreres oppover i næringskjeden. I Arktis er nivået av enkelte bromerte flammehemmere økende, og stoffene er påvist de fleste dyra.

Hva skjer?

Forandringer i luft- og havtemperatur kan føre til økt transport av miljøgifter til Arktis. I tillegg vet vi at det ligger miljøgifter i isen som frigis til hav og land. Disse giftene var tidligere utilgjengelige, men når de nå smelter ut av isen kan de igjen inngå i Arktis’ kretsløp.

Dyreplankton og fisk tar opp miljøgiftene direkte fra vannet de lever i. Størstedelen av opptaket skjer gjennom mat, men også gjennom gjellene. Studier viser at arter som lever av planteplankton har de laveste nivåene av miljøgifter, mens de som spiser mest dyreplankton og dødt materiale har de høyeste verdiene. Store og eldre individer har høyere verdier enn små og unge. Det er i rovdyra på land vi finner de høyeste verdiene, og også hos dem at skader og sykdommer registreres.

Generelt er nivået av giftstoffer mye lavere i fisk enn i fugl og pattedyr. Grunnen til dette er at pattedyr er varmblodige og trenger mye energi for å holde kroppsvarmen stabil. De må spise mer og inntar derfor mer miljøgifter som lagres i kroppen. I motsetning til fisk og flere andre organismer i havet som kan skille ut miljøgifter over gjellene, kan pattedyr og fugl kun redusere nivået gjennom avføring, eller ved å overføre dem til sine barn gjennom eggeplomme eller morsmelk.

En død polarmåke med tre små unger. Trolig har det høye innholdet av miljøgifter i kroppen til måken tatt livet av den rett etter at den hadde klekket ut kyllingene sine. Illustrasjon: Hallvard Strøm, NP. Fugler

En studie av døde og syke fugler på Bjørnøya viste at fuglene inneholdt skyhøye nivåer av bromerte flammehemmere og PCB. For å finne mulig dødsårsak ble fuglene obdusert og resultatene viste at bare 13 % av fuglene hadde en klar dødsårsak. Nesten halvparten av fuglene var sterkt avmagret, og unormal atferd blant de syke fuglene ble observert. Foreldrene forlot reir med egg, de hadde dårlig balanse og vanskeligheter med å fly.

Fordi de er bundet til redet og ikke har anledning til å ”fylle på”, tærer fuglene mye på fettreservene sine under egglegging og i rugeperioden. Mesteparten av miljøgiftene ligger lagret i fettvevet. Når fuglene tærer på fettreservene, frigis miljøgiftene til resten av kroppen og havner i hjerne og lever.

I hjernen virker miljøgiftene inn på fuglenes evne til å ta seg av avkommet og finne mat, aktiviteter som er avgjørende.for fuglenes evne til overlevelse og reproduksjon. Forsøk viser også at polarmåker som i hekkesesongen spiser egg fra lomvi og krykkje har høyere nivå av miljøgifter enn sine artsfrender noen kilometer unna som lever av fisk, krepsdyr og skalldyr.

En isbjørnforsker undersøker ei bedøvet isbjørnbinne, mens satellitthalsbåndet ligger klart. Forskninga på isbjørn har vært intensiv i mange arktiske områder de siste tiårene. På Svalbard prioriteres nå forskning på miljøgifter, sykdom, demografi og effekter av klima. Mellom 50 og 100 isbjørn merkes eller gjenfanges hvert år. Fra disse tas det prøver for ulike analyser, og flere merkes med satellittsendere som forteller hvordan de vandrer gjennom året. Illustrasjon: Magnus Andersen, NP. Isbjørn

Siden isbjørnen lever på toppen av næringspyramiden er den spesielt utsatt for miljøgifter, den blir endestasjonen. Isbjørner med høye nivåer av miljøgifter har unormale verdier av hormoner og liten produksjon av antistoffer som er viktige for at bjørnene skal kunne vokse, utvikle seg og føde unger som normalt. Videre viser forskning at nyfødte unger er spesielt utsatte for miljøgifter, og dersom mordyret har høye nivåer av miljøgifter i morsmelka, overføres disse lett til ungen. Mange av miljøgiftene virker forstyrrende og ødeleggende på bjørnens kjønnshormoner, stoffskiftehormoner og også på immunfunksjonen. Forskerne undersøker om effekter på kjønnshormonene kan gjøre at reproduksjonen reduseres – dyrene kommer i brunst til feil tidspunkt og føder unger til feil tidspunkt.

En hurtig oppvarming av de arktiske områdene vil føre til store og hurtige endringer i isbjørnens miljø, og den blir tvunget til å endre sin atferd på ganske kort tid. Dette trenger den friske og velfungerende hormoner for å kunne gjøre.

Konsentrasjonen av PCB øker kraftig fra vann og partikulært materiale som faktisk ikke er begynnelsen på næringskjeden en gang siden det ikke er levende, via plankton og fisk på bunnen av næringskjeden og opp til polarmåken på toppen.
Illustrasjon: Audun Igesund, NP.